Bukser skal ha oppstått som plagg hos rytternomadene i det indre Asia, og bruken spredte seg vestover. Danske og nordtyske funn viser at buksene var lange, ganske trange, og at de ofte endte i strømpeføtter. Lange bukser hørte også til den nordiske mannsdrakten i vikingtid og tidlig middelalder, båret under en knekort kjortel.

​

På 1100-tallet kom lange, bysantinsk-inspirerte mannsdrakter på moten i Mellom-Europa, og etter hvert også i Norden, og til disse ble det ikke brukt bukser. Vanlige folk som ikke fulgte motens skiftninger, fortsatte å bære lange bukser. I annen halvdel av 1300-tallet ble mannsdrakten igjen kort, til dels meget kort, og lange, trange bukser med eller uten føtter kom tilbake. På 1500-tallet spilte buksene en viktig rolle i mannsdrakten. De kunne ha ulike lengder fra knelangt til lårkort, ofte med ballong- eller tønneformet vidde og kunne være splittet opp eller sydd av tøyremser som lot fôret komme til syne. 1600-tallets bukser var også av ulike typer, dels forholdsvis trange, dels så vide at de så ut som skjørt. Lengder til nedenfor kneet var vanlig. Knebukser var 1700-tallets motebukse, de var ganske trange, mot slutten av århundret meget trange. Sjøfolk og enkelte arbeidsfolk gikk i lange bukser. Under den franske revolusjonen ble langbuksene et symbol på revolusjonært sinnelag, og fra omkring 1820 var langbuksene blitt nesten enerådende innen mannsmoten. Skarp press langs hvert bukseben foran og bak kom på moten rundt 1900.

​

I annen halvdel av 1800-tallet lanserte draktreformbevegelsene i Europa og Amerika ulike buksetyper for kvinner, oftest i kombinasjon med skjørt, men veldig få tok de i bruk. Fra 1890-årene av ble bukser langsomt mer vanlig til sportsbruk for kvinner, f.eks. som sykkel- og rideantrekk. Det var først i 1920- og 1930-årene at bukser for kvinner ble akseptert som en del av motedrakten, og som fritidsantrekk. I 1960- og 1970-årene kom bukser inn i motebildet for fullt, både til hverdags og selskapsbruk.